12. desember 2011
Restaurering?
Helst ikke
Jeg vet ikke hvordan det er gått med denne kniven, eller hvor den er nå. For mange år siden kom eieren og spurte om jeg kunne få skiftet blad i den, siden det var ødelagt. Jeg tok noen bilder den gangen, og nå har jeg fått scannet dem (litt primitivt).
Som dere ser, er det en standard Bjørn Kleppo med gravert sølv, pautet lær, og maske i skaftenden. Bladet er ustemplet som det vanligvis er i Kleppo-kniver.
Øvre slireholk er ikke den vanlige. Vi skal se nærmere på den. Det ser ut til å være flammelønn i skaftet.
Men nå er det altså bladet dette gjelder.
Høyre side ser ikke så verst ut, selv om det er tydelig at det har litt dårlig sveis og antagelig er blitt brukt til å åpne en malingboks eller noe sånt. Det brakk nesten av, og ble etterpå rettet ut igjen så godt det gikk.
Venstre side er det verre med. En bit av omleggsjernet er borte. Eggstålet er brukket tvers av og henger i bare omleggsjernet på den andre siden.
Ikke tale om at jeg ville skiftet et så fint blad som dette, hvis det var min kniv, og jeg sa at han bare burde ha den som den er.
Jeg ville ikke engang skiftet bladet om jeg hadde hatt et makent, løst Kleppo-blad liggende, og hvem har det?
Noen løser problemet ved å korte ned bladet og slipe det om. Jeg ville ikke gjort det her.
Jeg tror han beholdt kniven som den var, men jeg vet det altså ikke. Vi bestemmer jo over våre egne kniver.
Siden jeg har bildene, kan vi jo se på resten av den.
Øvre slireholk har "snudd klepporose". På side 70 i Kleppo-boka er det vist to eksempler på slike opp-ned-roser, en fra 1933 og en fra 1946. De er ikke helt lik denne.
Alltid fint med maske. I Kleppo-boka er det vist fem forskjellige.
Iallfall ikke foreløpig
Restaurering er vel noe de fleste knivsamlere av og til lurer på. Vi har en kniv som feiler et eller annet, og vi tenker på å få den fikset på, men vet ikke riktig hvor lurt det er.
Eksemplet jeg viser nedenfor, er en vanlig Budal-slire der jeg har satt restaurering på vent. Kanskje jeg aldri kommer til å gjøre noe med den.
Jon Svendsen Enlid
I 2010 kjøpte jeg denne slira. Den er laget av Jon Svendsen Enlid i Budal, og er på alle måter en av hans typiske fra 1890-årene eller så. Hvis den hadde vært helt i orden, og særlig hvis det hadde sittet en original kniv i den, ville den vært helt topp i den ikke store nok Budal-samlingen min.
Problemet med disse slirene er at vi omtrent aldri ser en løs Budal-kniv i fin stand og med originalt blad. Vi ser sjelden nok en slire med original kniv i, uansett tilstand. Enlid var ganske produktiv, og knivene fra denne perioden er ganske like. Så hvis bare en løs kniv skulle dukke
opp, er det bra sjanse for at den passer i denne slira.
Men etter å ha lagt merke til disse knivene i noen tiår nå, har jeg ennå ikke sett et eneste virkelig fint eksemplar der skaft, blad og slire hører sammen.
For de fleste norske knivområder er det flere løse slirer enn løse kniver der ute. Og budalslirene er svært slitesterke saker, gjerne laget i én millimeter tykk plate, så det er helt rimelig at mange har overlevd etter at kniven er borte.
Opphenget er kraftige saker, akkurat som slira ellers. Og graveringen er standard Enlid-gravering.
Det som mangler, er lær inni og kule i tuppen.
Nytt lær må alltid regnes som helt greit, selv om originalt lær i okå stand er bedre. Nytt lær må regnes som vanlig vedlikehold.
Kanskje ny kule også er vanlig vedlikehold? De fleste vil nok iallfall regne det som bare mild restaurering. Det kan uansett knapt avsløres, siden det er en vanlig, massiv kule som har sittet der.
Jeg lar begge deler likevel være, for det ville ikke øke verdien for meg med det aller minste. Jeg beholder heller denne slira i samlingen akkurat som den er nå.
Den har eiernavn: H. Røskaft
Som jeg har skrevet om før: Der er vi inne på et restaureringsproblem. Hva om etterkommere dukker opp, hevder at den en gang i historien er stjålet, og krever den tilbake? Det er ikke få kniver som får fjernet eiernavnet for ikke å risikere noe. Sørgelig, for dette er jo morsomt å finne ut av, og virkelig noe som hører til knivens historie.
Det er to svært sannsynlige eiere her. Kniven kan ha tilhørt bonde og landhandler Henrik Olsen Røskaft (1853-1930), i daværende Horg kommune i Sør-Trøndelag, som nå er en del av Melhus. Eller kanskje hans eldste sønn Halvor Røskaft (1881-19??) fikk den til konfirmasjonen? I dette tilfellet stopper det nok der.
Jeg synes denne slira er en fin gjenstand i seg selv, og lar være å gjøre noe med den. Og føler meg veldig ansvarsfull og museumsaktig.
Men hva om jeg en dag får tak i en pen kniv fra Enlid? En som passer perfekt i slira? Vil jeg da få satt i nytt lær og ny kule? Antagelig. Vi får se den dagen den kniven kommer, som jeg håper at den gjør.
.
