.

27. august 2016



"En spedalsk knivmaker fra

Vestlandet"



Vi ser ikke sjelden kniver fra denne dyktige og produktive knivmakeren fra slutten av 1800-tallet, men det har vært vrient å få satt et sikkert navn på ham. I januar 2007 viste jeg noen kniver fra ham nederst i en av artiklene om Budal-kniver. Jeg lar den artikkelen stå som den har stått og ser nærmere på ham igjen her. Det er en lang historie. Jeg kommer nok tilbake til den senere også når jeg en dag vet navnet!

Feil identifikasjon



I Knivbladet 2000 nr 1, side 76-78 etterlyste Harald Kolstad et knivmakernavn. Han viste bilder av en kniv/slire og en løs slire. Det så trøndersk ut. Det hele var pent utført av en som kunne det, men hvem?

Slirene på bildet så ikke ut til å være fra samme mann. Mønsteret på den til venstre var langt unna det som skulle vise seg å være det vanlige fra denne knivmakeren, men navnegraveringen var helt typisk på begge slirene, og det var samme eiernavn på kniv og slire. Og kniven som satt i den uvanlige slira var også hans typiske.

Den løse slira har eiernavn Johannes Høvik. I folketellingen for 1900 er det to med det navnet:

En fra Kristiansund, født i Surnadal i 1854. Yrke: ”Matros, Indenskjærs”.
En fra Aure, født i Aure i 1875. Tjenestedreng.

Den komplette kniven har eiernavn Joh. Lerdahl og år 1891. I folketellingen i 1900 finner vi denne karen:

Johan Andreas Lerdahl, maskinarbeider på Ørens Mek. Verksted, født i Trondheim i 1862.

Mange av disse knivene (de aller fleste?) har eiernavn, alltid pent gravert. Jeg har sett en del eksemplarer nå, og svært mange eiere holdt til i Trondheim, Trøndelag og Nordmøre, som man kunne vente, men noen kniver har tydeligvis havnet rundt om i landet.


I neste nummer av Knivbladet, 2000 nr 2, kom det to svar med bilder av kniver av dette slaget:

Det ene viser en kniv i nysølv, med eiernavn P. Kjønaas, som er Peder M. Kjønaas, bonde i Budal, født 1872. Den var nok en gave til 25-årsdagen.

Den andre kniven er i messing, med eiernavn John Stokke og årstall 1887, funnet i Skien. Nå er det flere John Stokke å velge mellom, faktisk også en i Skien, men det trenger jo ikke være han.

Det ble opplyst at kniven til Kjønaas i Budal var laget av Jon Svendsen Enlid, en dyktig og produktiv Budal-knivmaker. Dette virket ikke særlig sannsynlig, men heretter het knivmakeren Enlid hver gang en slik kniv var avbildet, og hver gang de viste seg på knivtreff.

Men, etter alle disse årene er knivmakeren fremdeles ikke identifisert.

Det er en påfallende mangel i Budal på slike kniver. Jeg har ikke hørt om noen andre enn denne ene i Knivbladet. Knut Fjeldsø, som har spesiell interesse for kniver fra Budal og lager kniver av budaltype etter forbilder av Enlid (og Ingebrigt Krigsvoll/Småvoll), har lenge prøvd å finne en, uten hell. Vi har også hatt flere knivturer til Budal sammen, og har fått se en hel del sikre kniver fra Jon Svendsen Enlid.

Denne kniven befant seg altså i Budal, med eiernavn fra Budal, og forfatteren i Knivbladet hadde fått høre av lederen i historielaget der at kniven var laget av Enlid, så han måtte jo regne med at det stemte. Denne lederen hadde betydelige kunnskaper om gammelt fra Budal.

Men da jeg senere snakket med ham, fortalte han at han aldri hadde vært særlig interessert i kniver og ikke visste mye om dem. Han hadde hørt at Enlid var Budals beste knivmaker, og siden denne kniven var så dyktig laget, regnet han det som sannsynlig at den var fra ham.

Jeg ble glad for å høre denne sammenhengen, for jeg fikk det virkelig ikke til å gå opp at Enlid kunne ha hatt noe med denne kniven å gjøre. Den var bare så altfor annerledes enn det han ellers laget.

Slike arbeidsuhell har vi mange av. Problemet er at når de først er kommet på trykk én gang, blir de gjentatt siden og blir bare vanskeligere å rokke for hver gang. Og særlig er det vanskelig å avvise dem når man ikke har det rette knivmakernavnet å slå i bordet med.

Hvorfor ikke Jon Svendsen Enlid?


Jeg har flere steder her vist kniver fra Jon Svendsen Enlid (1851-1927). Du finner dem under flere overskrifter Budal og Belter. Bildet her viser et helt typisk eksemplar, der han også har laget beltet. Belter laget han mye av.

Ingen tvil om at denne kniven er fra Enlid. Bersvein Hytten (1910-1998) i Budal, som selv var smed og knivmaker, hadde en knivmusjon (dvs. kniv, slire og belte) helt som denne, og var ikke i tvil om hvem som hadde laget den. Andre gamle eiere har vist meg det samme. Det finnes dessuten verktøy etter Enlid.

Knivene fra den ukjente er laget i de samme årene som knivene fra Budal, så forskjellene har ikke å gjøre med at den ene eller den andre knivtypen kan være fra tidligere eller eldre produksjon.


Enlid hadde noen variasjoner, men slirene hans har alltid den karakteristiske tredelingen som jeg har vist i artiklene om kniver fra Budal.



Både Enlid og den ukjente hadde sine faste detaljer, som var helt ulike den andres, for eksempel opphengsfestet. Enlids til høyre. Vi skal se nærmere på den andre karens lengre nede.







Enlids graveringsmønster, helt annerledes enn det vi ser hos den andre knivmakeren.

Graveringen er ikke bare annerledes tegnet, men også grunnere gravert. Når det er et eiernavn eller årstall, er det bra gravert, men ikke så lekkert og kraftfullt som fra den ukjente, og slirene er buttere.

(Ingebrigt Krigsvoll/Småvolls kniver er svært lik Enlids. Se kapittel om belter.)




Julius Froms kniv

Det var bare å håpe at noe skulle dukke opp, som det av og til gjør. Og jammen gjorde det!

Jeg fikk se denne kniven, med eiernavn Julius From og årstall 1888. Den tilhører en jeg kjenner. Julius From var hans bestefar.

Julius From (1862-1934) var redaktør og ordfører i Sandeherred, landkommunen som lå rundt Sandefjord og som skiftet navn til Sandar og siden ble slått sammen med Sandefjord. I yngre år dro han på reiser rundt i Norge og skrev om dem i avholdsbladet Menneskevennen og fra 1902 i sitt eget blad Folkets ven. Det var på en slik reise at han kjøpte kniven.









Sønnesønnen som nå eier kniven, fikk den for mange år siden av sin tante som igjen hadde fått den av sin far, altså Julius From. Hun fortalte noe ganske spesielt som faren hadde sagt til henne om akkurat denne kniven:

Han hadde kjøpt den av en spedalsk knivmaker fra Vestlandet!

«Spedalsk» er ikke et ord man husker feil. Spedalskheten var en nifs sykdom som for det meste rammet folk fra kysten av Vestlandet og nordover. I Sandefjord må den ha vært sett på som noe ganske eksotisk. Froms datter må regnes som en god kilde, og jeg ser ingen grunn til ikke å tro på dette.

Det flyttet kniven bort fra Budal, men det hadde jeg jo allerede gjort. Men hvor skulle den flyttes?

De spedalske fra Sogn og Fjordane og sørover havnet oftest på Sankt Jørgens hospital i Bergen, mens de fra Møre og Romsdal og nordover kom til Reitgjerdet i Trondheim, som fra starten var hospital for spedalske (ordet "hospital" betydde opprinnelig et sted for spedalske). Mange kom dit som ganske unge og ble der hele sitt liv.

Så gikk årene, mens jeg ventet på ny flaks.




Besøk på Reitgjerdet


Jeg var innom Deichmanske Bibliotek i Oslo og bladde i Menneskevennen, årgang 1888, altså det året han kjøpte kniven. Jeg hadde hellet med meg: Der var det et innlegg fra Julius From fra en reise han hadde gjort til Trøndelag for å spre budskapet om totalavhold.

«Fra vore agenter.

Literat From skriver:

Jeg drog altsaa afsted den 16de april paa min reise til det trondhjemske.»

Det spennende i reportasjen hans gjelder et av de mange foredragene han holdt på turen: I Trondheim, lørdag 28. april 1888, holdt han foredrag om avholdssaken for de spedalske på Reitgjerdet!

Milde måne. Jammen gjorde han.

På Reitgjerdet var 120 av de 180 spedalske som bodde der, medlem av avholdsbevegelsen. From skriver:

«Det var sørgeligt at se alle disse mennesker, som denne forfærdelige sygdom – spedalskhed – havde nedbrudt og vanskabt; men det var paa samme tid en lyst at se og høre, med hvilken interesse de omfattede afholdssagen.»

Tidligere hadde det visst vært en del fyll og spetakkel.

«. . . og jeg var ogsaa paa arbeidsværelserne. Det var ganske interessant at se, hvor flinke disse mennesker var, hvor meget de kunde udrette, uagtet fingrene deres ofte var halvveis borte eller kroget og lidet skikkede til arbeide.»

Noen kniv er ikke nevnt, men gøy å lese det var det uansett.

Dermed så det altså slik ut: Kniven ble laget i 1888 av en spedalsk knivmaker fra Vestlandet. Akkurat dette året var Julius From på Reitgjerdet, der spedalske fra nord for Sogn og Fjordane havnet, og han var på arbeidsstuene der og ble imponert over hva de spedalske kunne få til. Da er det svært sannsynlig at det var der han traff den spedalske knivmakeren fra Vestlandet og kjøpte kniven av ham.

Men foreløpig stopper saken der. Noe navn å komme med har jeg fremdeles ikke. Det er bare å vente på neste flaks. 

Verksted i byen


At disse knivene kan være laget på et verksted i Trondheim, forklarer mye, og det er da også en mulighet som har vært nevnt når disse knivene er blitt diskutert. I en by som Trondheim kunne folk komme innom og kjøpe en kniv, og så hente den senere en dag med eiernavn og årstall på plass, eller få den tilsendt. Det hadde ikke gått like glatt om knivmakeren bodde i Budal. En navnegravering av denne kvaliteten, på innfelte messingplater av varierende, tilpasset lengde, hadde heller ikke vært enkelt å få til om knivmakeren satt på et marked med en kunde som ventet.

"Litterat From" var i Trondheim og omegn i tre uker for å spre sitt budskap, så det var god tid til å få satt på år og eiernavn.

Det kan høres dumdristig ut å besøke spedalske, men vissnok ble aldri noen av de ansatte smittet, så besøkende var vel heller ikke særlig utsatt.

Videre?


Folketellingene lister opp alle pasientene på Reitgjerdet, men sier lite om hva de holdt på med. Men de som arbeidet på verkstedet, fikk betaling for det de laget og solgte. Jeg ser ikke bort fra (om vi er heldige!) at det er tatt vare på protokoller der slike utbetalinger er notert.

Jeg har foreløpig ikke funnet noen med både passende fødested og yrkesbakgrunn, men har noen mistanker.

Folketellingene har mange fæle skjebner fra Reitgjerdet pleiestiftelse for spedalske. En er registrert med familiestilling "Strafarbeidsfange" og yrke "Lem af Reitjerdets Pleiestiftelse for Spedalske". Spedalsk straffarbeidsfange! Der har vi en som er kommet litt dårlig ut.

En annen hadde kone som ikke var spedalsk og ikke bodde på Reitgjerdet. De fikk flere barn, det siste ble født noen måneder etter at mannen var død, mens kona levde til hun var 97 år.

Jeg skal se mer på de spedalske og håper å finne vår mann.




Knivene


Da kan vi se på litt av det han laget.

Nummer tre og fire fra venstre har fått nytt tre i skaftene senere. Jeg har ikke sett noen skaft fra ham uten en eller annen form for innlegg.





Noen kniver fra forskjellige år. Den øverste tror jeg er fra før 1876, deretter 1878, 1884 og 1889.

Jeg har ikke noe år for når han begynte å lage kniver. De nyeste jeg har sett, har årstall 1898. 






Før 1876?


De eldste har bokstaver og tall skåret inn enkeltvis i knotter av bein innfelt i skaftet, årstall på den ene siden og initialer på den andre. På dette eksemplaret er de så slitt bort at de ikke er til å tyde, og tre av knottene har falt ut.

Siden han likte så godt å skjære eller gravere årstall, går det an å følge utviklingen hans som knivmaker. Og siden det så ofte også er eiernavn på knivene, kan vi ikke sjelden finne ut hvem som først eide dem.

Jeg vet ikke hvor gammel denne kniven er, men regner med at den er eldre enn den neste som er fra 1876.


Messingholker med ganske enkel gravering.

Beinknottene sitter dypt, men likevel ikke solid nok til at alle fremdeles er med.


Jeg har ikke noen slire. Det finnes noen svært enkle messingslirer uten gravering og med vindu foran som kanskje hører til disse. Jeg har sett flere av dem, men har ingen sånne og ikke noe bilde å vise. 







Denne enkle graveringen i holkene beholdt han slik iallfall til 1879, som den til høyre er fra.

Jeg vet ikke når han kom til Trondheim. Han kan ha laget kniver fra lenge før dette.








1876



Innlagte knotter av bein her også, men ikke bare fire små på hver side. Det er dessuten kommet til en knott i skaftryggen.

A. A. Gynild

Jeg antar at dette er Anders Arntsen Gynnild, født i Soknedal i 1854.







Ikke sjelden er det lagt inn en enkel figur i ryggen, som symboliserer eierens yrke. Anker for sjømann, plog for bonde. Her er det hakke og spade.








Gravering av aller enkleste slag, ikke særlig imponerende utført. Jeg tror ikke på den. Jeg regner med at disse bulkete holkene er satt på og gravert av en annen senere, og at de opprinnelige holkene hadde samme gravering som i forrige kniv og de to neste. I så fall kan bladet også være skiftet.









1878


Neste kniv i rekkefølgen, fra 1878. Beinknottene er fra nå av erstattet av messingplater, så bokstaver og tall er gravert og ikke skåret.


(Disse tre bildene fikk jeg av Tor Skjølet.) 


Eksotisk treslag.






Igjen har ryggplaten et symbol for eierens yrke. En langhøvel?

Slire mangler.





1879


Uoriginal slire? Kan godt hende, men det kan jo være at denne kniven ble bestilt med lærslire. Selv noen av Blikstads superdetaljerte og kostbare kniver i hvalrosstann sitter i lærslire.

Lengde skaft/blad 22 cm. Bladet er 10,5 cm.



"R. Horneman" er antagelig Robert N. Horneman, justitiarius i Trondheim, født i Kragerø i 1815. Han døde året etter, i 1880.






Her er det brukt beiset valbjørk, men mange slags norske og eksotiske treslag ble brukt i disse knivene. Valbjørk vokste ikke nord for Dovre, så det også kom utenfra.
 




Staselig bladgravering allerede såpass tidlig.








Messing og nysølv


1879-kniven på de forrige bildene kunne passet supert i denne løse messingslira, hvis det altså ikke hadde vært for eiernavnet.

At han likte så godt å gravere navn er ikke det minste merkelig når vi ser hvilken mester han var. Det gjør det veldig vanskelig for dem som nå etterpå vil koble en løs kniv med en løs slire.

I dette tilfellet er det en stor fordel, for kniv og slire ville ikke passet helt bra sammen likevel, selv om størrelsen stemmer fint. Graveringen med disse detaljene (borden over navnet) tror jeg er nyere enn 1879. Her er vi nok oppe på 1880-tallet et godt stykke. Antagelig skal vi enda lengre enn til neste kniv fra 1884.



 


Her ser dere hvordan han festet opphengsbøylen på slirene. To kobberstifter med stort hode stikkes inn fra innsiden og klinkes utenfra. Solid, og med lærinnlegg i slira ser det også bra ut.









Denne store messingslira (19 cm lang) er laget av 1 mm tykk plate. Nysølvslirene kan være like tykke, eller 0,8 mm.

Jevngamle slirer i nøyaktig denne utførelsen, med samme vindu og samme gravering,  finnes også i nysølv.

Det var nok en tid da noen ville ha nysølv og noen den rimeligere messingen, slik at begge deler ble laget samtidig, men her som ellers gikk tendensen raskt i retning nysølv.




1884


En til i messing.







Bare fornavn på denne: Nils Espen. Da kan vi gjette at han har fått den til dåpen eller konfirmasjonen.






 









Ryggplate med typisk dekor, uten noen ekstra symboler.







Forskjellen fra forrige kniv er graveringen i skaftholkene, av samme slag som bladgraveringen fra 1879. Nå er den av den typen vi ser i alle de senere knivene, den er bare ikke riktig i mål ennå: Senere fikk den en ekstra bord.











1889 - svært lik Froms kniv


Det er gått noen år siden forrige kniv ble laget og fram til denne, og nå er det nysølv i stedet for messing. Den er fra 1889, året etter Julius Froms kniv, og er svært lik den.













Perlemorbiter ved siden av messingsplatene, i stedet for de tidligere, små messingbitene med gravering.





Ikke noe eiernavn på denne, bare Trondhjem 1889.






Ryggplate med anker.









Bladgraveringen har ikke forandret seg stort på disse årene, men nå har holkene fått den ekstra borden langs kantene.

Samme måte å gravere på, men med noen andre detaljer og uten innrammingene som er på de andre slirene jeg viser her.

I likhet med Froms slire er den uten eiernavn.

Jeg har sett en temmelig maken slire laget i messing, så han hadde ikke gått over til bare nysølv.





De nyeste


Jeg har ikke sett noen nyere enn 1898, og vil gjerne høre om det hvis noen har en med senere årstall. Fra 1898 har jeg sett to eksemplarer:


Denne ble levert inn under registreringen av kniver i Meldal i 2004, som Arvid Hoff gjennomførte og skrev om i Knivbladet 2005 nr 2, side 4-19. Han sendte meg bildene av denne kniven.

Arvid har ellers skrevet om kniver fra Meldal på denne siden:
http://murul.no/



Det er et eksemplar i fin stand, helt typisk for de nyeste knivene fra vår mann.

Årstall 1898 på den ene siden av skaftet, og eiernavn K. Guldseth på den andre siden.

De nyeste slirene har ikke lenger noe vindu foran.


De eldre slirene er uten dekor på baksiden, men på disse nyere har han satt på litt, og dessuten vært mer nøyaktig med vinduet.

Det er slik det er gjort på den ene av Harald Kolstads to slirer på det aller første bildet i denne artikkelen.

Kniven ellers er nesten som min kniv fra 1889.


Perlemorbit på hver side av sideplatene. Ikke så synlig på bildene, men jeg regner med at skaftet har den vanlige dekorplaten i ryggen.





Kniven i Meldal fikk jeg se også i virkeligheten, men den andre 1898-kniven har jeg bare sett bilder av. Den var nylig på eBay, og var så godt som identisk med den vi så i Meldal.

Den ene skaftplaten på eBay-kniven hadde eiernavn Karl Staudenmann, og på den andre sto det Trondhjem 1898.

Staudenmann var gullsmed i Trondheim, født i Stuttgart i 1874 (og altså 24 år i 1898), og drev egen forretning i Nordre gate fra 1908 til han døde i 1939.

Graveringen


Graveringen er dyp og kraftfull i en kombinasjon av trambulering og strekgravering. De lange linjene er gjerne trambulert, og det er strekgravering av eiernavn og korte streker.

Av og til varierte kvaliteten noe. Da ble det mer trambulering, også i eiernavn. Noen ganger hadde han også problemer med å holde de fine buene.


Særlig eiernavnene er nydelig gravert. Bare se på Horneman ovenfor. Vi ser det hos flere gravører at de er bedre på noen momenter enn på andre, noen ganger nesten så man kunne tro det var utført av to forskjellige.

Det er tydelig at han ikke hadde en annen til å gravere navn. På alle jeg har sett, er det gjort av samme mann. Unntaket i den lille slira lengre nede her regner jeg med at han ikke hadde noe med å gjøre.



Arnt Halsen













Bare fornavn: Trygve Bendy













E. Hjelde. Denne har nok fått ny eier, og også det nye navnet er gravert av vår mann (hvis det ikke har vært stavet feil og måtte byttes ut). Han har tatt ut en bit av slira og satt inn en sølvplate med navnet.

Jeg regner ellers ikke med å få se noen kniv i sølv fra denne knivmakeren, men man vet jo aldri.

Den minste?


Her om dagen sendte Arvid Hoff meg den aller minste jeg har sett av disse knivene. Slira er 13 cm lang. Likevel er det brukt en hel millimeter tykk nysølvplate.

Trestykket i skaftet er borte og erstattet av en mye mindre bit enn den som skulle sittet der. Og dermed mangler årstall og sannsynligvis også eiernavn, men det er tydelig at dette er en av de nyeste.



Pent gravert blad, som vanlig.

Resten av graveringen er også hans vanlige, bortsett fra et navn (Helga) øverst på slira. Den er langt fra hans kvalitet og er nok gjort av en annen.



Opphengsfestet har bare én nagle. Det var nok ikke plass til to. Platen er heller ikke blitt lagt ordentlig dobbelt, antagelig av samme grunn.

Kolstads andre kniv


Hva så med den andre kniven i Kolstads artikkel, den på det aller første bildet her? På bildet ser ikke slira ut til å være gravert av samme mann som noen av de andre jeg har vist.

På de andre er mønsteret gravert på "tom" bakgrunn. Her er det gjort omvendt, der mønsteret kommer fram ved at det er bakgrunnen som er gravert. Dette er gjerne tegn på at det er en annen knivmaker som har gjort det, en som har en annen mønsterforståelse.

Kniven er den vanlige, det er slira som ikke følger vanlig mønster. Og det er altså samme eiernavn på kniv og slire.

Det holder ikke med et lite bilde for å avgjøre sånt, så jeg dro innom Harald Kolstad for å se nærmere på saken.


Knivsamler Kolstad er berømt for sine utskårne ølhøner. En av dem er på frimerke (NK 1430 fra 2001). Her har han laget noe enklere (og mye billigere), en liten gris på 8 cm.











I motsetning til slira har Kolstads kniv typisk gravering hele veien. Eiernavn Johan A. Lerdahl.
Folketellingen i 1900 for Trondheim:

Johan Andreas Lerdahl, maskinarbeider på Ørens Mek. Verksted, født i Trondheim i 1862.

Året er 1891. Perlemorbiter innlagt i skaftet.







Standard dekor i ryggplaten også.










Pent gravert blad, igjen i standard utførelse.









Så spørs det med slira, som er langt fra standard. Jeg har ikke sett noen andre med denne graveringen.







Hvis vi ser bort fra dekoren, er slira på alle måter typisk for det som vår mann ellers laget på denne tiden:

Samme form, samme litt unøyaktige vindu på baksiden, samme ikke mer enn middels gode lodding, og ikke lenger vindu foran.



Samme opphengsfeste som på de andre.














Navnet på kniv og slire er identisk tegnet og gravert, av samme mann.

Overraskende nok, etter å ha studert slira nøye og sammenlignet den med mange andre, er jeg sikker på at også den øvrige sliredekoren er fra samme gravør. Selv om mønsteret er annerledes tegnet, er det vår mann som har gravert, i hans vanlige kombinasjon av trambulering og strekgravering, på samme måte og med de samme typiske styrker og svakheter som ellers.

Men jeg lurer jo på hvor dette uvanlige mønsteret kom fra. Kanskje en annen tegnet det for ham, for er det ikke litt rart om han tegnet det selv og deretter ikke gjentok noe av det i senere slirer?

Men da kommer vi jo til dette at jeg ennå ikke har sett mange nok av dem!


Well. Jeg håper å finne noe mer å fortelle om her. Gi lyd hvis dere vet noe. Jeg vil for eksempel gjerne høre om det hvis noen har en kniv med årstall eldre enn 1876 eller nyere enn 1898.


.